Bildebrev fra Los Angeles

Endelig tilbake med egen PC og greier.  Det ble til slutt en Sony Vaio.  Valget stod mellom en iMacair og denne.  Sony vant til slutt: godt under 1/2 prisen, dobbelt så stor ytelse, bittelitt lavere vekt (1,86 kg inkl. batterier) og Sony kunne levere på 1 time ferdig oppsatt, mens Appel måtte ha en uke fordi jeg ville ha muligheten til å skrive med norske bokstaver. En uke til uten PC var i meste laget, for å si det mildt.

Her er noe av det siste jeg så av Sydney.  Bildet er tatt fra terminalen og i forgrunnen er flyet som skulle frakte meg til Los Angeles.  Som dere ser så ligger ikke flyplassen langt fra sentrum.  Redfern, hvor jeg bodde, ligger litt over halvveis mellom flyplassen og sentrum 

På Shelter Hotel hadde jeg bestilt det minste rommet de hadde.  Sengen var større enn hele rommet i Hong Kong. 

Hotellet ligger ikke langt fra krysset Wilshire Blvd / Normandie Ave, hvor en av de store katolske kirkene i byen ligger på et av hjørnene.  Det tar vel 5-6 minutter å gå til hotellet herfra.  Der hvor jeg står er det nedgang til undergrunnsbanen.  Stasjonene heter stort sett det sammen som de gatekryssene de er plassert i.  Veldig praktisk når man forstod systemet. 
Kollektivtrafikken i Los Angeles er langt bedre enn sitt rykte.  Undergrunnsbanen går med 12 minutters takt på dagtid og 20 minutter på kvelden.  Bussene går gjerne hvert 6 minutt på dagen.  Det man skal være klar over er at en enkeltbillett gjelder for en tur.  Skal man bytte melleom 2 baner eller 2 busser så må man betale ny billett.  Overgang finnes ikke.  En enkelt billett koster $1,50 mens en dagsbillett som gir ubegrensent transport med banene og Metrobussene koster $6,00 så det er bare å kjøpe en slik.

For å reise til Hollywod sentrum, som er krysset Hollywood Blvd / Highland Ave måtte jeg bytte bane.  Det er ikke lett å se men den hvite moderne bygningen i bildet er Kodak Theater som vel kanskje er mest kjent for å huse Oskar utdelingen.  Litt lengre borte i gaten ligger Chinese Theater, som er der hvor kjendisene har fått sette sine avtrykk i betongen.  Disse to kinoene er de som har flest premiærer i USA.

Utenfor Chinese Theater går den store hopp på / hopp av bussturen.  3 av linje starter her. Den 4. bytter man til i Beverly Hills.  Hollywood er egentlig ikke så veldig spennende, utover at det er drøssevis av mer eller mindre kjente kinoer, hoteller hvor en eller annen levde og/eller døde, barer/restauranter hvor en eller annen kjendis jobbet og ble oppdaget o.s.v.  Men det er artig å få med seg.  I Beverly Hills bor/bodde de og handlet.

Jeg gikk av bussen i Santa Monica og ruslet litt langs stranden.  Den var forholdsvis øde, bortsett fra alle som gikk, jogget eller syklet langs den.

På dag to dro jeg på den store Downtown turen. Mens store deler av Los Angeles består av forholdsvis lav bebyggelse har store deler av sentrum svært mange høye hus. Det finnens noen andre klynger av høyhus også, men de fleste er i sentrum.
Virker bygget til venstre litt kjent.  Dette er Walt Disney Concert Hall.  Den samme arkitekten er nok mer kjent i Norge for Guggenheim museumet i Bilbao, Spania.


Downtown har utvilet seg over tid, slik at man finner høyhus fra ganske mange forskjellige epoker, og fortsatt bygges det nye.

Det er mange byer som vil være venner med Los Angeles, men i farten kunne jeg ikke se noen norske byer.

Ulempen med bussturen til downtown er at den bare går hver 3 time denne tiden på året.  Dermed må du vente 3 timer på neste buss dersom du går av.  Det ble derfor til at jeg ikke gjorde det.  Om sommeren går det en buss hvert 90. minutt, og da kunne det vært spennde å gått av. 

Ellers anbefales det ikke at man bor i downtown dersom man er i byen på ferie.  Sør for 10. gate regnes fortsatt som forholdsvis utrygge om kvelden/natten, selv om det er skjedd kraftige forbedringer de site 20 årene.  Man bør derfor ikke bo lengre sør enn 10. gate og øst for Hoover Street. Sånn cirka.

Etter downtown ble jeg med en buss til Universal City.  Det er ingen sightsing buss, men mer en transportetappe.  Jeg syntes ikke jeg ville bruke tid på å gå inn i parken, men jeg hoppet av, spiste lunch og ruslet litt rundt i handegaten.  Det er en egen by utenfor selve parken også.  Hadde jeg hatt en dag til i LA hadde jeg nok brukt tid på å oppleve parken også.  Man får rabatt på inngangen dersom man har en hopp på / hopp av bussbillett.

Tilbake i Hollywood stoppet jeg opp og så litt på avtrykkene og signaturene i betongen utenfor Chinese Theater.  Der fant jeg Elisabeth Taylor sin signatur, og i disse dager må man jo ta bilde av den.

Ellers er det mange som leter etter sine helter på walk off fame, langs Hollywood Blvd.  Det kan ta sin tid, for det er med tiden blitt så mange stjerner at de er på begge sider av gaten i flere kvartaler, og i et par av sidegatene også. 

Jeg har vel en misstanke om at denne stjerne er kjøpt og betalt.  Det er forøvrig bare en person som har alle 5 stjernene i de 5 kategoriene som gjelder.  Det er en for meg ukjent og gammel country stjerne som har den æren.  Man kan få en stjerne for sin prestasjon innen film, tv, radio, musikk eller teater, og man får en stjene i gaten for hvor utmerkelse¨, og de er ikke vedsiden av hverandre.

Nå er jeg kommet til Palm Springs.  Kjøreturen tok i underkant av 3 timer.  Å kjøre i dette landet handler om å vite hvilket veinummer du skal inn på.  Det er svært skjelden det står skilt som viser hvor veien fører hen.  Det går stort sett i nummer og himmelretninger.  Noen ganger blir det henvist til hva veien heter og en skjelden gang til et sted. 

Palms Springs kommer jeg tilbake til i neste brev.