Siste stopp i USA er San Diego. Det tok 7 timer å kjøre ned fra Las Vegas. Det inkluderte 2 korte og et 30 minutter langt stopp. Noe av grunnen til at jeg brukte noe over 1 time mer enn planlagt var at jeg havnet i rush trafikken igjennom San Bernardino. I San Diego hadde jeg bestilt rom på Manor Suites Hotel. Jeg hadde fått tips om dette hotellet fra min gode venn Rene i Zurich, og det viste seg å være et godt tips. Plasseringen var helt perfekt. Veldig enkelt å finne fram til, plassert ved siden av Balboa parken, en kort spasertur til Hillcrest med mange spisesteder hvis man ikke vil spise på hotellet og fin plassering i forhold til offentlig kommunikasjon. I tillegg plaget det ikke meg at jeg fra takterrassen kunne se flyene lande på flyplassen i San Diego.
Hotellet har ikke vanlige rom men små leiligheter. Jeg hadde den lille typen med kombinert stue/soverom, kjøkken, spisekrok, bad og walk in garderobe. Frokost og lunch serveres i restauranten på taket, mens middag serveres i kjellerrestauranten.

Balboa parken er ikke bare en stor grønn park, men i et hjørne finnes San Diego Zoo, som regnes som et av de beste i verden, og en annen del finnes det 15 museer som spenner fra kunst i alle former til et som er USAs største modelljernbanemuseum og et annet som er en filial av det nasjonale luft og romfarts museet i Washington. Så der gikk den første dagen.
Byen er hovedsetet for Stillehavsdelen av den Amerikanske marinen og det setter litt av preget på den. I havnen er et av de store hangarskipene gjort om til et museum, og fra fly dekket han man fin utsikt til både den sivile flyplassen på fastlandet og marinen sin hoved flybase på øya rett utenfor. Jeg trodde jeg kanskje skulle bruke 2 timer på båten, men det var så mye å se på og audioguiden var så bra at jeg brukte langt mere tid. Da var det bare å bruke resten av dagen på å se seg litt rundt i sentrum og det renoverte gass lampe området. I tillegg rakk jeg å vaske klær. Kanskje ikke det morsomste å gjøre på tur, men nødvendig. I tillegg veier rene klær mindre enn skitne klær, og her skal det veies inn bagasje og overvekt har jeg ikke tenkt å betale.
Dagen i dag har jeg pakket, og så kjørt tilbake til Los Angeles. Her overnatter jeg på et motell like ved flyplassen og der hvor jeg skal levere bilen. I morgen, tirsdag, setter jeg meg på flyet til London for så å reise videre til Barcelona på onsdag. Da begynner på en måte en annen reise. Onsdag møter jeg Børge (broderen) og Marit, og på torsdag kommer Christian. Jeg må si at jeg gleder meg veldig til å møte dem igjen.
Det er også tid for å tenke igjennom disse 8+ ukene jeg har vært på reise. Dersom jeg fikk tilbudet om å gjøre det om igjen og på helt samme måte, så ville jeg ikke nøle med å si ja forutsatt at jeg fikk med meg Christian. Så jeg må vel kunne si at jeg er svært godt fornøyd med turen. Men dersom jeg skulle gjøre en ny tur og kunne planlegge fritt så vil jeg gjøre noen endringer.
Er det noen steder jeg ikke må reise tilbake til? Phuket er ikke et sted jeg må tilbake til, og skal jeg det vil jeg reise sammen med noen. Sydney fikk jeg god tid til å utforske, så jeg må ikke tilbake dit, men jeg gråter ikke om jeg kommer dit igjen. Los Angeles har jeg vel fått sett det meste av. Det er mange som drar på turer for å se hvor kjendisene bor, men man skal være svært glad i å se velfriserte plener, hekker, murer og flotte jernporter for å ha stor glede av de turene. I tillegg får man se en del tak. Kjendisene gjør ganske mye for å slippe unna turistenes nysgjerrighet.

Den kanskje største overraskelsen var Hong Kong. Jeg skulle gjerne hatt litt mere tid der, men med et litt større hotellrom. I tillegg skulle jeg gjerne hatt mere tid i Queensland, men da kanskje litt senere på året slik at regntiden var over. Da hadde det kanskje vært artig å leie bil og kjørt fra Sydney og opp til Cairns, men da bør man ha mer en 2 uker på veien. Jeg snakket med et ektepar på toget fra Cairns til Brisbane som hadde gjort det på 14. dager. De følte at de hele tiden hastet videre for å rekke fram i tide, så de anbefalte 3 uker for å ha tid til å stoppe og nyte de stedene de stoppet.
I tillegg var Las Vegas en overraskelse og det var mye i San Diego som jeg ikke fikk sett.
Leiebil i USA er veldig enkelt, bare man venner seg til kjørestilen her og beregner god tid. Treffer man rush trafikken tar alt veldig mye mer tid. Kjørestilen er litt annerledes enn i Europa. På motorveien kjører man forbi på alle sider og blinklys brukes ikke av alle, og mange av de som bruker dem sparer lyspærene til en annen gang. Det viktigste er at skiltingen er helt annerledes enn i Europa. Her må du vite veinummeret/navnet du skal inn på, himmelretningen og nummeret på avkjøringene du vil bruke. Sjelden finner du skilt til et sted. I dag kjørte jeg nordover fra San Diego til Los Angeles på vei 405. Der var det stadige skilt som sa 405 North San Diego FW. Da kunne man tro at man kjøret mot San Diego, men veien heter San Diego Freeway. Dersom jeg ville til San Diego måtte jeg bruke 405 South San Diego FW. Forvirrende men enkelt når du aksepterer det.

Selv bruker jeg følgende framgangsmåte. Før turen starter studerer jeg kartet og skriver ned nummeret og/eller navnet på de veiene jeg skal kjøre, og nummeret på avkjøringene hvor jeg skal bytte motorvei eller kjøre av fra motorveien. Og så kjører jeg etter lappen.
Onsdag er jeg tilbake i Europa og et nytt kapittel begynner.